AuthorsDen.com   Join | Login  

     Popular! Books, Stories, Articles, Poetry
Where Authors and Readers come together!

SIGNED BOOKS    AUTHORS    eBOOKS new!     BOOKS    STORIES    ARTICLES    POETRY    BLOGS    NEWS    EVENTS    VIDEOS    GOLD    SUCCESS    TESTIMONIALS

Featured Authors:  A. Bell, iJeff Ovall, iLonnie Hicks, iWilliam Wright, iMichael Wayne, iNordette Adams, iMandeep Khera, i

  Home > Biography > Articles Popular: Books, Stories, Articles, Poetry     

Nan Bentzen Skille

· Become a Fan
· Contact me
· Sponsor Me!
· Books
· Articles
· News
· Stories
· 21 Titles
· Save to My Library
· Share with Friends!
·
Member Since: Jun, 2009

Nan Bentzen Skille, click here to update your pages on AuthorsDen.




Featured Book
Creating Dreams, from the nightmares of hell...
by Dave Harm

"Creating Dreams," is the third book in a trilogy. "Damaged Merchandise" showed the reader the hopes and dreams that can come alive through sobriety. Its preq..  
BookAds by Silver
Gold and Platinum Members


Featured Book
Out of Practice
by Carol Tetlow

What happens when a doctor's professional and private lives fall apart...  
BookAds by Silver
Gold and Platinum Members





   Recent articles by
Nan Bentzen Skille

Undset lettfatteliggjort
Undsets bestefar skriver: Min inderlig kjære Petrea
Doris Lessing: The Small Personal Voice
En lite nobel historie
Sigrid Undset og hennes gjengangere
Minibiografi : Tordis Ørjasæter
Sigrid Undset og dukketeatret
Det litterære byrå i Opplandsarkivet
The unknown SIGRID UNDSET
Gorkij eller Undset?
SIGRID UNDSET I ROMA
Vikingenes datter - valkyrienes mor
           >> View all

Ingeborg Møller og Sigrid Undset - to sylskarpe damer
by Nan Bentzen Skille   
Rated "G" by the Author.
Last edited: Saturday, February 28, 2015
Posted: Friday, February 27, 2015

Share    Print   Save    Become a Fan


Portrett av et vennskap:
Ingeborg Møller (1878 – 1963) og Sigrid Undset (1882 – 1949)

 Nan Bentzen Skille:

Ingeborg Møller og Sigrid Undset – to sylskarpe damer.

Bjerkebæk 7.okt.2010

 

Portrett av et vennskap:

Ingeborg Møller (1878 – 1963) og Sigrid Undset (1882 – 1949)

 

Den Norske Forfatterforening ble stiftet sommeren 1894, etter initiativ fra et ungdommelig pjolterselskap på Grand kafé i Kristiania. På tross av høy sigarføring og i overkant livlige debatter, viste Foreningen seg å være liv laga, fordi den straks fikk et viktig oppdrag å utføre. Stortinget hadde hvert år seks-syv større og mindre stipendier til fordeling, og søkerlisten var alltid lang. Kirkedepartementet ønsket kvalifiserte anbefalinger med hensyn til hvilke forfattere som burde få statlige stipend. For å ta seg av dette arbeidet etablerte Forfatterforeningen en egen komité kalt ” Det sagkyndige Udvalg”, senere omdøpt til ”Det litterære Råd”. Utfordringen for komitémedlemmene var å holde seg oppdatert om alt som ble utgitt, og å vise fordomsfritt og rettferdig skjønn når innstillingene skulle skrives. De leste naturligvis med sin egen tids briller, og det var vel årsaken til at det helt frem til 1920 bare var to kvinnelige forfattere, Regine Normann og Sigrid Undset, som hadde fått ”stort” stipend. Det var nok en utbredt oppfatning at kvinnenes litteratur ikke var like viktig som mennenes.

I 1925 var antallet medlemmer Den Norske Forfatterforening i underkant av 150, og det var fremdeles ganske få stipendier de kunne søke om midler fra.  Sigrid Undset hadde tidlig markert seg som en usedvanlig begavet forfatter, ikke bare litterært, men også økonomisk. I en karrikatur fra omkring 1922, hvor hun tar i mot en stor pengesekk fra kulturministeren, ser vi at han sier:” De har vist et glimrende talent til å tjene penger, frue, og fortjener derfor en statsbelønning.”  Dette året fikk hun Statens diktergasje – som den andre kvinne i landet: Camilla Collett hadde fått sin enkepensjon fra samme kilde.

Sigrid Undset tjente de helt store summene fra 1920-21-22, da trilogien om Kristin Lavransdatter solgte i store opplag over hele Norden. Hun følte seg forpliktet til å dele av sin overflod, også fordi hun selv hadde kommet skikkelig i gang med sin karriere da hun ble tildelt et reisestipendium fra Forfatterforeningen, det var det som ga henne muligheten til å reise til Italia og strekke kjølen til den romanen som ble hennes litterære gjennombrudd, Jenny.

Når Sigrid Undset hadde pløyd seg gjennom bøkene til alle dem som søkte Det litterære råd om stipendium, kom arbeidet med å prioritere og fordele midlene. Det som sto til rådets disposisjon strakk aldri til, derfor forsøkte hun ofte å hjelpe via andre kanaler. Høsten 1927, da hun var ferdig med sitt storverk om Olav Audunssøn, skrev hun til sin ”Kjære Herr Nygaard” i Aschehoug forlag på vegne av Ingeborg Møller, en lærerinne som hun nylig var blitt kjent med. Sannsynligvis var det Ingeborg Møller som hadde tatt initiativet, for hun var en fremmelig dame og i motsetning til Sigrid Undset var hun svært sosial. Ingeborg Møller hadde en sterk ”attrå mot det grenseløse”, ble det sagt, hun søkte i mange år en brukbar form for sine åndelige interesser, og fant et hjem i antroposofien, en anti-materialistisk livsanskuelse. Hun hadde møtt Rudolf Steiner i egen person, og hadde søkt råd hos ham for hvordan hun skulle bruke sine skapende evner: ”Suchen Sie in die Tiefen ihres Volkstums”, hadde Steiner sagt: ”søk i dybden av ditt folks nasjonale egenart”.  Ingeborg Møller fulgte rådet, og begynte å undervise ved Olav Aukrusts folkehøyskole på Dovre. Skolen måtte flytte til Sel, men så ble det slutt, og I.M. flyttet til Lillehammer og videre til Gausdal. I 1925 hadde hun gitt ut det første bindet i en romantrilogi om folket i Aurdalen, Job Sveinungsson, og nå ønsket hun å satse helt og holdent på en karriere som forfatter. Spørsmålet var hvordan hun skulle få penger til å komme videre. Det første bindet av den historiske romanen hennes hadde solgt dårlig, og derfor syntes hun ikke at hun kunne be om forskudd til det neste. I sitt brev til William Nygaard forklarer Undset situasjonen og fortsetter uten omsvøp:

 

Man har derfor bedt meg om å spørre Dem, kunne De ikke la fru Møller få 1500 kroners forskudd på fortsettelsen av Job Sveinungsson så hun kunne reise på landet og arbeide på den i fred en stund?  Det er så meget av talent og selvstendig følelse i den første boken, så jeg synes det ville være synd, om hun ikke skulle få gjøre ferdig det planlagte verk.

 

 

Ingeborg Møller må ha fått den hjelpen hun trengte, for året etter henvendelsen fra Undset kom Vandringsmannen ut, og i 1928 ble trilogien avsluttet med Herrens Regn. Bøkene fikk gode kritikker, og Møller fortsatte å skrive romaner og biografier og folkeopplysningsbøker med uoppslitelig engasjement; alt i alt kom det ut 15 titler fra hennes hånd. Hun var opptatt av vår nasjonale egenart – det ble sagt om henne at hun var ”en fakkelbærer for folkeopplysningen i Norge.” Romanene handler dypest sett om mørke og destruktive krefter i kamp med de lyse og gode, og på tross av mye tungt og rått er det en optimistisk grunnholdning i forfatterskapet; kulturarbeide gjør menneskene bedre og livene rikere, det synes å være hennes overbevisning. Flere av romanene er lagt til et miljø som minner om Gudbrandsdalen, hvor hun mente at ”folkeånden” var av en særegen vidsynt art, fordi den ikke lå avstengt, men var en ferdselsåre som var åpen for impulser utenfra.  For å få fram tidskoloritten bruker Møller ofte dialekt og gamle norske målformer, spesielt i dialogene, mens sakprosabøkene er på normert bokmål. Selv kom Ingeborg Møller etter hvert til at hun var mer historiker enn kunstner, og det kan hun nok ha hatt rett i. Hennes biografier om Goethe og om Henrik Steffens, vårt akademiske livs ”bortblæste laurbærblad”, kan anbefales, her kommer hennes evne til å kombinere biografi og idéhistorie til sin rette.

Sigrid Undset var langt i fra noen framtisoptimist, men hun og Ingeborg Møller hadde det til felles at de var lidenskapelig opptatt av historie og litteratur, og begge hadde fedre som kastet både glans og lange skygger inn over deres liv. Halvt i spøk stiftet de ”Guldalderklubben” hvor de vekslet på å være formann og eneste medlem, og når de ikke kunne arrangere sine ”møter”, sendte de hverandre bøker og avleggere og matvarer og skrev lange brev om hva de leste og arbeidet med, og hva de skulle diskutere neste gang de kom sammen. Ingeborg Møller tok vare på sin halvpart av korrespondansen, men det som gikk den andre veien er gått tapt, og dermed har en viktig person i Sigrid Undsets voksne liv vært lite synlig for ettertiden. Hun var en rar person med en rar livshistorie, sier de som kjente henne.

 

            Et merkelig sammentreff som jeg oppdaget først for et par år siden, stimulerte meg til å samle informasjon om Ingeborg Møller. Jeg er født og oppvokst på Levanger, bare noen hundre meter vest for en litt avsidesliggende og dyster eiendom som heter ”Gimle”. Det jeg oppdaget til min store forbløffelse var at det var Ingeborg Møller og hennes ektemann som bygde ”Gimle”. Som barn fantaserte jeg ofte om den vakre og flotte villaen med valmet tak, som lå så ensomt til bak store, mørke grantrær. Det bodde noen eldre damer der, søstrene Øvre, som sjelden var å se. Huset lå for det meste i mørke, og vi barn syntes det virket så skummelt at vi aldri gikk på epleslang der. Men en sommer hadde søstrene Øvre besøk av en niese som jeg lekte med, og vi hadde det så fint sammen at jeg kalte opp dukken min etter henne. Da jeg hadde begynt å samle informasjon om Sigrid Undsets venninne, og oppdaget hennes tilknytning til ”Gimle”, var det som et hemmelig tegn på at dette var noe jeg måtte jobbe videre med.  Jeg snakket med Solrunn Krokann Berg, som fortalte at hun hadde vært litt redd for Ingeborg Møller da hun var barn; hun syntes hun lignet litt på en heks. Så kom jeg i kontakt med familien Graedler i Follebu, og de overlot en brevsamling fra Ingeborg Møller i min varetekt. Den har jeg siden formidlet videre til Håndskriftsamlingen.

Sølvi Sandvik har også vært en god kontakt, som jeg har brevvekslet med og flere ganger snakket med på telefon.

 

Sigrid Undset og Ingeborg Møller var to uvanlig kunnskapsrike og skarpskodde kvinner, og så særpreget som personligheter at de sjelden fant jevninger i sitt nærmiljø. Men mellom dem utviklet det seg et livslangt vennskap. Ingeborg Møller var født i Kristiania i 1878, fire år før Sigrid Undset. Hennes fulle døpenavn var Ingeborg Katharina Elisabeth Storm Møller, og som navnet forteller, kom hun fra de bedrestilte lag i samfunnet. I en av de få artiklene som finnes om henne, skriver Kristian Tordhol at hun ”ættar frå dei gjævaste slektene i landet”. Hun var Edvard Munchs kusine og datterdatter av den legendariske historikeren P.A.Munch. Bjørnstjerne Bjørnson skal ha svermet for hennes vakre mor og skapt sin Maria Stuart i hennes bilde, ”svak og deilig” som han syntes hun var. Historikeren P.A.Munch var kjent for sine fire vakre døtre, og én av dem, Nathalia, ble Ingeborgs mor. Nathalia var en poetisk drømmer, som hadde bodd i Danmark og Italia i de årene da faren gjorde arkivstudier, bl.a. i Vatikanet, til sitt storverk om det norske folks historie. Da Munch døde i 1863 flyttet familien til Norge, til en heller trang og solløs tilværelse. Da Nathalia kom i peppermøalderen giftet hun seg kaptein Thorvald Møller. Thorvald Møller kom fra en herregård i Østfold, Thorsø, men han var nest eldste sønn og arvet ikke gården. Han var en eventyrer som ifølge datteren ble brukt som modell i Bjørnsons roman Det flagger i byen og på havnen. Ingeborg Møller gjenga mer enn gjerne de opplysningene som dikterhøvdingen selv hadde gitt henne da hun traff ham i sin ungdom:

 

Deres far var tross alt en merkelig mann. Han var vill og ustyrlig som en urkraft, men han kunne også være øm som en fuglemor. Og hans fortellerevne, hans fantasi var eventyrlig. Engang spurte jeg Ibsen om han hadde hatt noen modell for Peer Gynt. Han tenkte seg om en stund, og så sa han: Jeg har truffet en nordmann i Rom engang som het Thorvald Møller og som hadde slik ubendig fantasi – men ellers er det en viss norsk type jeg har skildret. Og de skjønner vel det, unge venn, at han var ikke noe gjennomsnittsmenneske når både Ibsen og jeg gikk løs på ham fra hver vår kant.

 

Avsnittet er fra en artikkel Reidar Rasmussen skrev for Samtiden i anledning av Ingeborg Møllers 60 årsdag. Som kilde har han brukt jubilanten selv, så det spørs om man ikke bør tilsette en klype salt eller to -.

Det var ikke så rart at Ingeborg Møller var opptatt av å høre om sin far, for selv ble hun aldri kjent med ham. Nathalia og Thorvald Møller fikk fire barn, men det var ikke noe lykkelig ekteskap Like etter at Ingeborg, som var det yngste barnet, var født, ble han innlagt på Gaustad sinnsykeasyl, hvor han døde noen måneder etter (1879). Enken sank ned i sløvsinn og fra 1884 var hun mange år pasient på Diakonissehuset Lovisenberg, og dermed ble det en tante som fikk ansvaret for unge Ingeborg. Det var nok ingen enkel oppgave, ubalansert og vidløftig som hun var. Dessuten led hun over at hun ikke var pen; hun hadde store trekk, en dominerende nese og et mørkt, intenst blikk. Utover i tenårene kom hun stadig på kant med familien (konsul Gram); det gikk til og med rykter om at hun hadde rømt til Italia med en elsker, men var blitt hentet hjem igjen. Sikkert er det at hun fikk en god utdannelse innenfor språk, litteratur og historie.

Under et familiebeøk hos farens slektninger på Thorsø i pinsen 1899, møtte IM Bjørnstjerne Bjørnsons, og fulgte i hælene på ham som en liten hund. Etter møtet skrev han til henne:”Jeg tror på noget i dig, som vil op og ha sol, og som sannelig fortjener det.”  Familien ordnet med et opphold for den gløgge jentungen i Tyskland, hvor hun leste Goethe og Schiller og ble kjent med Wagners musikk og Rudolf Steiners filosofi.  Etter to matnyttige år på Olav Bergs lærerinneskole i Kristiania og en vinter i Genève for å lære fransk, begynte hun å skrive. Det meste havnet i skrivebordskuffen, men ett år hadde hun guvernantepost i Nord-Norge, hos en legefamilie i nærheten av Tromsø, og der ble hun personlig kjent med den svenske forfatteren Ellen Key. ”Du er är nog mycket begåvad”, skal Ellen Key ha sagt til Ingeborg da hun hadde hadde lest et utkast til en roman, men konklusjonen var likevel: ”Det här är en smörja – du får laga om alt i hopa.” Etter Tromsø fulgte en tid i Kristiania som sekretær for en professor, og i 1904 fikk hun oppført et skuespill som het ”Fru Karen” på Centralteatret – et dystert skjebnedrama i Strindbergs ånd. Det ble ikke trykket, og forfatteren brente manuskriptet, så vi vet ikke hvor verdifullt det var. Men kritikken var positiv, så noe bra må det ha vært ved det.

Omkring denne tiden møtte IM en bergenser som var kavalleriløytnant. Høsten 1904 inngikk hun ekteskap med Daniel Kildal Lindholm (1875 – 1919), som etter hvert avanserte til rittmester. Men Ingeborg Møller var aldri lenge av gangen på ett og samme sted, selv ikke etter at hun giftet seg. Som fru Lindholm trakk hun seg tilbake fra sin omgang med kunstnervenner og bosatte seg med sin mann i Trøndelag. Tre sønner fikk de, Dan (antroposof, snekker hos Austlid og Lunde), Helge (redaktør Skien, Sandefjord) og Inge (veterinær) men ekteskapet utviklet seg lite harmonisk, og Ingeborg var rastløs. I 1909 ble hun personlig kjent med Rudolf Steiner og ble oppslukt av hans antroposofiske verdensanskuelse. Like etter forsøkte hun seg sammen med Marta Steinsvik som utgiver av tidsskriftet ”Kringsjaa”. Det gikk dårlig; bladet kom bare ut i noen få måneder før det buklandet og påførte redaksjonen stor gjeld. Noen år senere fikk Ingeborg Møller muligheten til å undervise ved Olav Aukrusts folkehøyskole på Dovre, og da klarte ikke ektemannen å holde på henne lenger. Hun forlot det vakre hjemmet de hadde bygget i Levanger, og livnærte seg som lærerinne, foredragsholder og skribent. Lindholm flyttet først til Hamar, senere til Tronhjem. Han valgte å avslutte sitt liv i 1919, bare 44 år gammel. Ingeborg fikk sannsynligvis en mindre pensjon etter Lindholm, men i 1920-årene begynte hun for alvor å skrive, (hun var medarbeider i Nationen fra 1920 –Norrøne Marialegender 1923), fordi hun trengte noe mer å leve av.

Da Ingeborg Møller ble kjent med Sigrid Undset, forsøkte hun å leve av sine beskjedne inntekter som forfatter. Det gikk på en gjerd, for å bruke et Undset-uttrykk, ikke minst fordi hun hadde gode venner som hun kunne være husgjest hos i lange perioder av gangen. Else Bjørnson lot henne bo i Drengestua på Aulestad, og på et par av de andre gårdene i Follebu fant hun også ly. Senere bodde hun i flere år på Morstua ved Hamar, før hun flyttet til Lillehammer og ble nabo med Bjerkebæk. Men da var Sigrid Undset borte.

 

Det var i 1935, mens Ingeborg Møller bodde i Follebu, at Sigrid Undset og hun fant på at de skulle importere olivenolje direkte fra Frankrike. Mathea hadde lært seg å frittere, og begge de bereiste damene kunne tenke seg å innføre delikatesser som pommes frittes og fish and chips i sine egne husholdninger. Ingeborg Møller skrev til Lyon på sitt ulastelige fransk, og det gikk ikke lang tid før 14 liter olivenolje fant veien til Lillehammer posthus. Oppkravet lød på 52 kroner og 40 øre, og varene må ha vært gode, for like etter var det Sigrid Undsets tur til å prøve seg. Hun bestilte svarte oliven til dem begge, og skrev ydmykt til sin venninne at hun håpet ”agrikulturistene” der nede i Lyon ville forstå hennes skrøpelige fransk. Det spørs om det ikke var en rest av hennes mindreverdighetsfølelse over manglende akademisk utdannelse som dukket opp i samværet med den berømte P.A.Munchs datterdatter -.

Morsomme og omtenksomme gaver var en av Ingeborg Møllers spesialiteter, og i mange av Undsets brev takker hun for små presanger – en esdragonbusk, en uvanlig risplante, et par gode fotvarmere eller en sending usaltet smør. Ellers er brevene fulle av referanser til bøker de lånte hverandre, og Undset forteller ofte om hva hun er opptatt av i skrivende stund. I et av brevene er hun forarget over Kingos syn på danskekongens flerkoneri, i et annet har hun hatt et frydefullt gjensyn med H.C.Andersen, i et tredje spør hun om å få låne et bind av Christian Winthers samlede verker som hun har mistet. Hun skriver om Thomas à Becketts familiebakgrunn og raljerer over Trygve Gulbranssen og hans ”edle helte fra skogene”. Kommentarene kommer etter innfallsmetoden og uten smålige hensyn til tegnsetting og ortografi, som i det følgende brevet hvor hun forteller om en ny biografi hun hadde fått i presang fra sitt svenske forlag, en bok om Tegnér, den svenske biskopen som skrev Frithjofs Saga.

 

 - å nevne Frithjofs saga i samme åndedrag som Øhlenschlægers Helgediktning syns jeg er komisk, jeg har alltid syntes Frithjof var nokså mye av et glansbilde. Og for en usympatisk kar han var, biskopen av Wexiøe, med sitt næringsvett og sin Napoleonskultus og sine fruentimmerhistorier og sin forkjærlighet for å prate grissnakk -. Men du vil vel lese den likevel?

 

Ingeborg Møller var en av de få personene Sigrid Undset likte å diskutere litteratur med, og det til tross for at de slett ikke alltid var enige. ”Grundtvig og Ellen Key, dem greier jeg ikke på noen måte”, erklærer Sigrid Undset i et av brevene; hun syntes at venninnen var i overkant eksaltert og svermerisk som holdt seg med slike husguder. Sigrid Undset på sin side forbeholdt seg retten til å holde foredrag om sin elskede Carl von Linné og å friske opp Petter Dass. ”Jeg leste oppatt Nordlands Trompet og Katechismus Sangene i Oslo, og det var manna -.” Ellers var formann og medlem skjønt enig om at Henrik Wergeland og Adam Oehlenschläger var de to geniene i nordisk gullalder. Særlig likte de historiesynet som kommer til uttrykk i diktet ”Gullhornene”, hvor Oehlenschläger skriver om de to antikke drikkehornene som hadde dukket opp av en åker på Jylland. I 1802 ble hornene stjålet, og gullet de var dekket med ble smeltet om til mynter. I følge dikteren var dette tragiske tapet en hevn fra gudene over de lettsindige menneskene som bare hadde øyne for gullets pengeverdi, ikke for skjønnheten og den historiske kunnskapen hornene representerte. 

Når møtene i Gullalderklubben ble avholdt, hendte det enkelte ganger at Solveig Fangeen, Ronald Fangens enke, ble med. Da fyrte de tre damene godt på peisen og tok for seg menneskenes dårskap i fortid og fremtid - omtrent som volvene i Shakespeares Macbeth. (”When shall we three meet again? In thunder, lightning, or in rain?” – ”When the hurlyburly’s done, when the battle’s lost and won.” –”That will be ere the set of sun.”) Som hekser flest var heller ikke disse venninnene nådig mot sine kollegaer. Samtidige forfattere ble ikke tatt på med silkehansker, akkurat. Knut Hamsun og Barbra Ring ble kåret til Norges dårligste forfattere, men det var etter at nazismen hadde skilt klinten fra hveten, så det spørs om det ikke var andre kvaliteter enn de rent litterære som lå til grunn for den rangeringen -. En annen gang, i et brev fra Sigrid Undset i 1938, var det D.H.Lawrence og Arnulf Øverland som fikk sine pass påskrevet:

 

Ja jeg holder på og roter i ditt og datt da skjønner du – skriver artikler, for tiden om D.H.Lawrence, og det er nettopp innholdet av hans verk – menneskenes hat til menneskene. Ulykkeligvis for ham og for hans disipler ville han begynne som Messias selv – han er faktisk antikristen av personlig skinnsyke overfor Jesus. (Det er forresten Øverlands hemmelighet også, tror jeg – at han også ville vært Messias og kan ikke forsone seg med det faktum, at plassen alt er opptatt).

 

Ingeborg Møller: ”En reise med Sigrid Undset” dagbok fra tur til Danmark i mai 1948.

 

            Ingeborg Møller var kjent som en livlig dame med skarpe replikker og en latter som trillet lett. ”Når gamle damer kan fortelle, bør alle andre holde munn!” skrev André Bjerke etter en kveld da den spinkle gamle damen hadde forgylt noen timer med erindringer fra sitt brokete liv:

 

Jeg ser iblant en gammel frue

Som ynder talens tidsfordriv.

En kveld forgyldte hun vår stue

Med blid erindring om sitt liv.

Og minnet ringlet som en bjelle

Og fylte rommet helt en stund:

Når gamle damer kan fortelle,

Bør alle andre holde munn!

 

Det strømmet fritt og con amore;

nu var hun i sitt hjerter-ess!

Jeg tenkte: du er grå i håret,

men inni er du grønn som gress!

 

Hun karikerte, tegnet, malte

så ondskapsmuntert hjertensgodt

mens et sibylle-smil fortalte

at alt var tilgitt og forstått.

 

 

Kanskje var det nettopp Ingeborg Møllers ukuelige humør og skjeve blikk som gjorde henne så tiltrekkende. Alle visste at hun pleide å fortelle vittige, men lite flatterende anekdoter om venner og bekjente, og de skjønte nok at så snart de var ute av døren, var det deres egen tur til å bli brukt som råstoff for nye anekdoter. Undset slapp heller ikke unna, men fant seg tålmodig i å bli ledd av og ertet opp. En felles bekjent av de gamle damene, Eva Lunde, sa en gang til henne: ”Jeg skjønner ikke at du orker å høre på disse ondskapsfulle historiene til Ingeborg Møller”. Men Sigrid Undset bare lo og svarte at hun syntes de var festlige -.  Hun trengte vel noen hun kunne rive kjeft med og le over verdens skjeve gang.

 

 

 



Want to review or comment on this article?
Click here to login!


Need a FREE Reader Membership?
Click here for your Membership!





No Time For Tears...A Walk Through Life with Ann Deane Teal by Kellee Stone

One of the most inspirational books of the century. A must read for everyone. An incredible true story!..  
Featured BookAds by Silver
Gold and Platinum Members