AuthorsDen.com   Join Free! | Login    
   Popular! Books, Stories, Articles, Poetry
Where Authors and Readers come together!

SIGNED BOOKS    AUTHORS    eBOOKS new!     BOOKS    STORIES    ARTICLES    POETRY    BLOGS    NEWS    EVENTS    VIDEOS    GOLD    SUCCESS    TESTIMONIALS

Featured Authors:  A. Bell, iRichard Hardie, iDeanna Jewel, iVaughn Aiken, iandrea coltman, iellen george, iBino Pires, i

  Home > Literary Fiction > Articles Popular: Books, Stories, Articles, Poetry     

Nan Bentzen Skille

· + Follow Me
· Contact Me
· Sponsor Me!
· Books
· Articles
· News
· Stories
· 21 Titles
· Save to My Library
· Share with Friends!
·
Member Since: Jun, 2009

Nan Bentzen Skille, click here to update your pages on AuthorsDen.




Featured Book
Forms of Taxation
by Lawrance Lux

A basic review work of traditional and current tax systems; describing their method of operation and impact. It presents insight into collection problems, economic press..  
BookAds by Silver
Gold and Platinum Members



Doris Lessing: The Small Personal Voice
by Nan Bentzen Skille   
Rated "G" by the Author.
Last edited: Thursday, June 12, 2014
Posted: Sunday, July 26, 2009

  Print   Save    Follow    Share 

Recent articles by
Nan Bentzen Skille

Ingeborg Møller og Sigrid Undset - to sylskarpe damer
Undset lettfatteliggjort
Undsets bestefar skriver: Min inderlig kjære Petrea
En lite nobel historie
Sigrid Undset og hennes gjengangere
Minibiografi : Tordis Ørjasæter
Sigrid Undset og dukketeatret
           >> View all

I 1957 skrev Doris Lessing et essay som hun kalte ”The Small Personal Voice” - en tilsynelatende enkel tittel som det er vanskelig å finne en god norsk oversettelse på. ”Den lille personlige stemmen” høres litt pussig ut, men er kanskje det nærmeste vi kommer.

OPPLYSINGSTID : Doris Lessing

 

The Small Personal Voice

Dette essayet var Doris Lessings bidrag ved et symposium hvor en gruppe forfattere diskuterte sin egen rolle og sine muligheter for påvirkning. Lessing fremstod her som en forfatter av den gamle skolen, idet hun vedkjente seg en didaktisk forpliktelse for sin dikting. Det følger faktisk et ansvar med forfattervirksomheten, sier hun, for når en bok gis ut, medfører det alltid en form for påvirkning, det er et forsøk på å tvinge sin egen personlighet og tro over på andre mennesker: ”The act of getting a story or a novel published is an act of communication, an act to impose one’s personality and beliefs on other people”. 1)

            Lessing følger opp med en advarsel: når ett enkelt menneske påvirker mange med sin personlighet og tro, enten det er en forfatter, en politiker eller en mullah, da er det fare på ferde. For når den ene personens stemme får makt over de manges sinn, da slutter de mange å tenke selv og løper fremover i flokk. De drives av en lojalitet til noe som de føler er større enn seg selv og skyver sitt personlige ansvar til side. Et eksempel Lessing bruker som illustrasjon på farlig flokkmentalitet, er at politikere som vedtar utprøving av nye atomvåpen ikke anser seg selv som ansvarlig for skadevirkningene. Beslutningen er jo tatt i en komité, den er ikke personlig.

I 1957, da Doris Lessing skrev ”The Small Personal Voice”, hadde hun nettopp meldt seg ut av det britiske kommunistpartiet, som hun hadde vært medlem av i fire år. Utmeldingen kom delvis på grunn av invasjonen i Ungarn, men var også en reaksjon på alt som hadde kommet fram om Stalins grusomme behandling av sitt eget folk. Lessings poeng var at det som skjedde i Sovjetunionen under Stalin ikke hadde vært mulig om ikke så mange partimedlemmer og komiterepresentanter hadde stolt blindt på lederens dømmekraft. Eller om de ikke hadde vært så engstelig for å bli støtt ut av fellesskapet, at de holdt munn av den grunn.

”Think wrongly, if you please, but in all cases think for youself”, er et kjent Lessing-sitat. Hele hennes forfatterskap er preget av en sterk mistillit til flokken og en tilsvarende forsiktig tro på enkeltmennesket. Men å trekke seg bort fra deltagelse i samfunnsdebatten er ingen vei å gå; hun advarer mot å isolere seg i en privat tilværelse eller i et kunstnerisk elfenbenstårn, for det enkelte menneske vil uansett være avhengig av samfunnet rundt seg og formes av det. Lessing tømte altså ikke Marx og Engels ut med det kommunistiske badevannet da hun meldte seg ut av partiet, men holdt fast på den tanken at det alltid vil være et nært samspill mellom individets bevissthet og skjebne på den ene siden og samfunnet med sine økonomiske og sosiale strukturer på den andre. Problemet er at kløften mellom individ og samfunn er så enorm, sier Lessing, og hva hjelper det om den enkelte er klarsynt og barmhjertig dersom fanatikere og despoter får slippe til? ”We all know there is a terrible gap between the public and the private conscience, and until we bridge it we will never be safe from the murderous madman or the anonymous technician”. 2) Og det var akkurat denne sårbarheten vi fikk demonstrert 11. september 2001 i USA.

Utfordringen er i følge Doris Lessing å finne et balansepunkt mellom individ og samfunn, og her peker hun på samfunnsvitenskapene. Hun hevder at det største fremskrittet som fant sted i det 20. århundre, var at sosiologien ble utviklet til en vitenskap, slik at vi har fått muligheten til å se våre samfunn utenfra, som en marsboer ville gjort det. Og hun tror på betydningen av ”the small personal voice”, stemmen som ikke bare interesserer seg for enkeltindividets skjebne, men også for samfunnet, stemmen som likevel ikke ofrer sin integritet i lydighet mot det som er sosialt og politisk korrekt. Lessing hevder at forfatterens stemme, nettopp fordi den ikke er rungende og demagogisk, men personlig og heller lavmælt, kan utgjøre en forskjell i balansen mellom det gode og det onde, ”an instrument of change for good or for bad”. 3)

Dette uttrykket, ”the small personal voice”, har blitt stående som Lessings litterære credo; et destillat av det hun oppfatter som sitt viktigste bidrag som kunstner. Med et slikt humanistisk ståsted vedstår hun seg et slektskap med 1800-tallets epikere, størrelser som Tolstoy og Dostoevsky, Balzac og Thomas Mann. Det som kjennetegner disse forfatterne er en grunnleggende tro på menneskenes evne til godhet, skriver Lessing. De har stemmer som formidler varme, humanitet og menneskekjærlighet, egenskaper som hun mener er viktige forutsetninger for å skape stor kunst.  Selv har Doris Lessing en stemme som har skapt stor kunst; det har Svenska Akademien omsider hørt og oppfattet, derfor har de tildelt henne Nobelprisen i litteratur for 2007.

 

Et produktivt liv

Doris Lessing har et usedvanlig omfattende, allsidig og betydningsfullt forfatterskap å se tilbake på; rundt 60 utgivelser med fortellinger og refleksjoner som favner over kvinnefrigjøring, psykoanalyse, politikk og futuristiske fantasier. Det er romaner, noveller, memoarer, dikt, fabler, essays, anmeldelser og artikler. Hun har skrevet flere teaterstykker - og til og med libretto til en opera basert på en av hennes science fiction-romaner.  Det er ikke bare enkelt å skaffe seg en bibliografisk oversikt over det hele, for bøkene har kommet ut på både engelske og amerikanske forlag, et par av dem er først utgitt under pseudonym og siden i hennes eget navn. Dessuten er noveller, dikt og artikler publisert i ulike sammenhenger og mange forskjellige kombinasjoner. Ekstra vanskelig blir det når titlene varierer, for eksempel har ett av essayene i enkelte sammenhenger tittelen ”Meg selv som talsmann”, eller som det heter på engelsk, ”Myself As Spokesman”, mens den samme teksten andre ganger kalles ”Meg selv som sportsmann”, som på engelsk lyder ”Myself As Sportsman”. Meget forvirrende.

Det aller første Doris Lessing ga ut, var novellen ”The Pig” som sto på trykk i det Sør-Afrikanske tidsskriftet TREK i april 1948. Det foreløpig siste fra hennes hånd er en fantasy-roman med tittelen The Cleft hvor hun utforsker forholdet mellom det kvinnelige og det mannlige; det gjør hun ved å fortelle om et prehistorisk samfunn hvor absolutt alle innbyggerne er kvinner, og alle barn som fødes er jenter (spør meg ikke om hvordan unnfangelsen foregår – jeg har ikke lest boka ennå). Men så en dag blir denne paradisiske idyllen brutt ved at et guttebarn blir født, og da begynner naturligvis trøbbelet -. Lessing skriver fremdeles i sitt 88ende år, og evnen til å fabulere er det ingen ting i veien med. I følge en nevø er hun nå i gang med en kontrafaktisk historie, hvor hennes far endelig får realisert drømmen om sin afrikanske farm, og verken Hitler, Mussolini eller Stalin får slippe til på den politiske arena. Med 60 års erfaring som forfatter kan Doris Lessing saktens tillate seg å leke – og hun elsker fremfor alt å leke med idéer!  

 

En opprører i Sør-Rhodesia

Hennes pikenavn var Doris May Tayler, og hun ble født 22. oktober 1919 i Persia, eller Iran, som det heter nå. Foreldrene var briter; moren hadde vært sykepleier før hun giftet seg, og faren var bankmann og slet med skader han hadde fått som soldat under Den første verdenskrig. Han hadde en beskjeden stilling i the Imperial Bank of Persia, men drømte om et bedre liv for seg og sine. Da Doris var fem år gammel, reiste den vesle familien til Sør-Rhodesia, hvor faren forsøkte å slå seg opp som maisfarmer, mens moren med all sin energi og besluttsomhet gikk inn for å skape en flik av Edvardiansk sivilisasjon blant de ville ute i bushen.  Begge foreldrene mislyktes. Faren kunne aldri legge de forferdelige minnene fra skyttergravene bak seg, og moren drømte stadig om å reise ”hjem”, tilbake til sin ungdoms England. Imens vokste bitterheten og fattigdommen, og de to barna, Doris og broren Harry, rømte unna foreldrene og deres fåfengte strev. Doris søkte tilflukt til naturen og til litteraturen, hun fylte tilværelsen med streiftog i bushen og med fortellinger og fantasier og ”upassende” venner. Allerede som barn var hun en skarp observatør; hun gjennomskuet selvbedraget og livsløgnene til foreldrene og så hvordan de hvite farmerne i distriktet i beste fall misbrukte, i verste fall mishandlet, de innfødte.  Det eneste koloniherrene og deres slaver hadde til felles, var at de holdt sine kvinner hardt under tommelen.

Doris selv forsøkte stadig å unndra seg kontroll. Hun var en sterk og uregjerlig jente, som ifølge moren trengte disiplin. Først ble hun sendt til en klosterskole, hvor hun fikk høre om synd og helvete, og deretter til en pikeskole hvor gutter og kjønnsliv var forbudt. Litteraturen var hennes fristed og store glede, og allerede som 10-12 åring drømte hun om å bli forfatter. Når hun var hjemme på farmen, kastet hun seg over bokpakkene som kom fra London, og slukte alt fra Dickens og Scott til Kipling og D.H.Lawrence, og hun leste også de store franske og russiske klassikerne og bøker om politikk, økonomi og psykologi. Da hun skulle skrive sitt nobelforedrag, gikk tankene tilbake til denne tiden i landet som nå heter Zimbabwe. ”A hunger for books” heter hennes takketale, og her dveler hun ved hvor heldig hun tross alt var, som hadde en mor som furnerte henne med så mye og så næringsrikt lesestoff. Det var avgjørende for hennes utvikling, for allerede da Doris var tretten år gammel, tok hennes formelle skolegang slutt.

Som så mange intelligente piker med en vanskelig barndom, blant dem de to Nobelprisvinnerne Sigrid Undset og Nadine Gordimer, sørget Doris Lessing for sin egen utdannelse og ble en selvlært intellektuell. ”Hard times do produce extraordinary people”, skriver hun om en av sine bekjente. 4) Det kunne like gjerne vært sagt om henne selv. Enda en stund måtte den bråmodne tenåringen holde ut under morens strenge regime, før hun klarte å stikke hjemmefra. Femten år gammel fikk hun jobb som privat pleierske hos en belest mann, som furnerte henne med bøker om politikk og samfunn og lot henne bruke mye av dagen på lesing og skrivetrening. Om natten slapp hun arbeidsgiverens svoger opp i sengen, enda han var både klønete og tilbakeholden og langt fra i stand til å tilfredsstille hennes glupende erotiske appetitt. Den var, etter det hun selv forteller, like stor som suget etter bøker.

Neste stopp var hovedstaden Salisbury, hvor Doris jobbet som telefonoperatør, og her kastet hun seg straks ut i byens fornøyelsesliv. Nitten år gammel giftet hun seg med en konvensjonell kontormann, Frank Wisdom, og i rask rekkefølge fødte hun to barn. Så kom panikken. Hun hadde sklidd inn i en rolle som mor og husmor som tok fra henne all frihet og true t med å ødelegge henne som kunstner. Doris var redd for at morens skjebne ville innhente henne, men i det fjerne skimret et alternativ, for nå hadde hun fått et par noveller på trykk. Hun rev seg løs og forlot ektemannen og de to små barna, et valg hun ble sterkt kritisert for, både den gangen og senere. Selv sier hun, at det var det vanskeligste og det klokeste valget hun noen gang har gjort.

Straks etter at hun var blitt skilt, inngikk hun et nytt ekteskap, denne gangen med en politisk begrunnelse, for Gottfried Lessing var en av de toneangivende politikerne i en venstreorientert forening, the Left Book Club. Det unge paret tilhørte en radikal vennekrets som var brennende opptatt av kommunismen, hellig overbevist om at de hadde funnet veien til det ideale framtidssamfunn. Tidsånden, ”the Zeitgeist”, i denne kretsen beskriver Doris Lessing som ”a romantic, Utopian, idealistic mood, where every good seemed possible.” 5) Gottfried Lessing var emigrant av tyskjødisk opprinnelse, han hadde unnsluppet holocaust, men ikke marerittene og nerveproblemene som fulgte i kjølvannet av krigen. I dette ekteskapet var det farens skjebne Doris fryktet - som et gjenferd hun ikke ville slippe unna.

 

Debut med stort opplag

Sønnen Peter ble født, men det var tydelig at ekteskapet med Gottfried Lessing ikke ville holde, og en dag i 1949 gikk moren og den vesle sønnen om bord i et passasjerskip med kurs for London. Reisekassen var på 150£, det var penger hun hadde mottatt fra en forlegger i Johannesburg som forskudd på romanen The Grass Is Singing. Boken var enda ikke trykt, og forleggeren mente det kunne gå lang tid før den ville foreligge, på grunn av den dristige håndteringen av ”the colour bar”, forholdet mellom svarte og hvite. Da Doris Lessing ankom et grått og ødelagt etterkrigs-London, en by med rasjoneringskort og boligmangel, smog og dårlig mat, satte hun straks i gang med å bygge opp en tilværelse for seg selv og to år gamle Peter. Det første hun gjorde var å skaffe seg en litterær agent, og det varte ikke lenge før hun var løst fra kontrakten i Johannesburg og debutromanen forelå på et engelsk forlag. Den ble godt mottatt, både av kritikere og publikum, og i løpet av det første halvåret ble den trykt i sju opplag og solgt til USA. Den unge forfatteren fra Sør-Rhodesia syntes suksessen var helt på sin plass, for én ting hadde hun fått med seg hjemmefra, og det var vissheten om at hun var begavet langt utenom det vanlige og ville ”bli til noe” her i verden. I sitt nye hjemland ble hun mottatt med nysgjerrighet og velvilje, som en intelligent og frittalende og vakker kvinne med et lovende litterært talent, og hun hadde en veldig arbeidskapasitet å kvittere med. 

At debutboken skapte forventninger, er lett å forstå.  The Grass Is Singing er blant Lessings beste romaner og den har enda ikke gått ut på dato. Den anbefales varmt som en introduksjon til forfatterskapet, både fordi den antyder så mange av de temaene som siden skulle komme til utfoldelse, og fordi den er kort og spennende og stram i formen, og helt uten de lange digresjonene som er så typisk for mange av Lessings senere utgivelser.

Romanen åpner med et lite klipp fra en Sør-Rhodesisk avis, (bruken av avisutklipp er forresten en annen typisk Lessing-detalj). Denne notisen forteller at en hvit kvinne, Mary Turner,”wife of Richard Turner, a farmer at Ngesi, was found murdered on the front veranda of their homestead yesterday morning.  The houseboy, who has been arrested, has confessed to the crime.” Funnet av den myrdede kvinnen beskrives i det første kapitlet gjennom øynene til en nyansatt forpakter. Han har nettopp ankommet fra England, og har enda ikke lært hvilke koder som gjelder for koloniens hvite fellesskap, og forstår ikke hvorfor den myrdede nærmest blir behandlet med forakt. Etter åpningskapitlet føres leseren tilbake til Marys barndom og oppvekst, og vi ser hvilke mekanismer det er i hennes familiebakgrunn og i det harde nybyggersamfunnet som gradvis bryter henne ned. Hun behandler de innfødte på farmen med en blanding av frykt og brutalitet, hun blir rasende hvis de blir trette eller tørste, og gir dem umulige oppgaver å utføre. Da ektemannen blir syk, er hun halvveis gal av fattigdom og ensomhet og uutholdelig hete. Men så kommer Moses til hennes unnsetning, han har gått på misjonsskole og har lært om den barmhjertige samaritan. Mot slutten av romanen føres vi frem til forpakterens ankomst igjen, og ser hvordan han stusser, da han noen dager før mordet tilfeldigvis kommer forbi en soveromsdør som står på gløtt, og ser at ”the houseboy” hjelper Mary Turner på med klærne. Moses, som er en kraftig og usedvanlig velskapt mann, løfter kjolen ned over hodet på sin frue og knepper den igjen i ryggen. Den erotiske spenningen mellom dem er til å ta og føle på. Etter mordet ser forpakteren hvordan Marys lik blir betraktet med forakt og hat av de hvite naboene. Han aner at Mary på utilgivelig vis har brutt ”the colour bar”; hun har tråkket over en grense ved at hun har forholdt seg til en innfødt som et menneske, og ikke som et dyr. Hun har tillatt en neger å røre ved seg.  

 

The Angry Young Men vs. The Hungry Young Women

Etter The Grass Is Singing fulgte en novellesamling, og så begynte Doris Lessing på en selvbiografisk kvintett med Martha Quest som hovedfigur, en skikkelse med et treffende navn. Bibelens Martha er som kjent den som tar seg av det praktiske arbeidet på kjøkkenet, mens Maria sitter og lytter til Mesterens ord, og quest betyr tokt, eller en reise hvor man er på leting etter noe. I dette tilfellet er det Martha som utforsker sitt eget selv i fortid, nåtid og fremtid. Kvintetten som helhet heter Children of Violence, de fem bøkene ble utgitt mellom 1952 og 1969, og samlet utgjør de et av hovedverkene i Lessings kanon. Men før den siste boken i serien, The Four-Gated City, forelå, hadde hun gitt ut den romanen som mer enn noen andre skulle gjøre henne berømt og beryktet, nemlig The Golden Notebook. Denne romanen ble utgitt allerede i 1962, men det var ikke før på 1970-tallet at de store opplagene og de mange oversettelsene kom.

            Det var også på denne tiden jeg selv oppdaget Doris Lessing, og det gikk slik til: Da jeg skulle begynne på engelsk hovedfag ved Universitetet i Bergen i 1975, ble jeg kjent med Anka Ryall, som nettopp hadde hatt et studieår i USA. Hun kunne fortelle at der borte var ”women’s literature” godkjent som et eget fagområde, og det burde det være mulig å få til i Norge også, mente hun. Vi slo oss sammen med en håndfull andre studenter, satte opp en pensumliste som begynte med Mary Wollstonecraft og inkluderte engelske forfattere som Jane Austen, Charlotte Brontë, Elizabeth Gaskell, Viginia Woolf og Doris Lessing, samt amerikanske forfattere som Kate Chopin, Edith Wharton og Sylvia Plath. Med denne listen gikk vi fra professor til professor på Engelsk Institutt, og spurte pent om noen kunne ta ansvaret som veileder for vårt prosjekt. De tre første sa nei, men så banket vi på døren til professor Lars Hartveit, og han sa ja, om enn litt nølende.  Dermed ble kvinnelitteratur for første gang godkjent som fagområde ved et norsk universitet. Hartveits Heltinner var en meget engasjert og produktiv gruppe, som slett ikke gjorde skam på vår snille professor; vi holder faktisk sammen ennå og møtes omtrent annet hvert år. Flere av oss valgte å skrive hovedoppgave i tilknytning til pensumet vi satte opp i ”women’s lit” – Anka Ryall skrev om Virginia Woolf, mens jeg valgte Doris Lessing og The Golden Notebook.

           

Of course the Nobel Prize is usually a long service award - the recognition of a status first gained decades ago and then held on to. So it was with Harold Pinter a couple of years ago, and, as with Pinter, there will be the thought that the award is a mark of her political influence. She has been known as a feminist novelist, especially because of The Golden Notebook, her most important novel. This defined an era by making fiction from arguments between women about what it was to be "Free Women" (the heading for the first section of the book). For 1962 it was audacious stuff. It brought to the English novel a heady brew of new material: political debate, psychotherapy sessions, disastrous sex. It is the earliest novel I know of to include matter-of-fact mentions of pre-menstrual tension and tampons.

 

 

”Når en samfunnsgruppe, som tidligere ikke har kommet til uttrykk, frigjøres til meddelelse, sprøyter den inn ny vitalitet i litteraturen.”(A Small Personal Voice s-15)

 

”When a hitherto inarticulate class is released into speach, it brings a fresh rush of vitality into literature. This is why the work of the Angry Young Men was like an injection of vitality into the withered arm of British literature.”

(Harold Pinter?)

Science fiction : Canopus in Argos-serien (fem bøker fra 1979 -   , den fjerde av dem er blitt til en opera: The Marriages Between Zones Three Four and Five, musikk Philip Glass, libretto Doris Lessing).

Nobelprisen

Der Siegel nr.42 s.186 (15.10.07) Alle som kunne tenkes å skrive om Doris Lessing er enten pensjonert eller død. Stemmer med Aftenposten enquete: Ebba Haslund (90) og Bjørg Vik (72) har lest henne, mens Erlend Loe (38) og Tore Renberg (35) nærmest skryter av at de ikke kjenner forfatterskapet.

4) Walking in the Shade (London: Flamingo, 1998), s. 20.

.”  Doris Lessing, ”The Small Personal Voice”, A Small Personal Voice: Essays, Reviews, Interviews, ed.Paul Schlueter (New York: Vintage Books, 1975), s. 15.

 

Foredrag i serien ”Opplysningstid” under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer 2008.

Publisert i ”Bokvennen” nr 4, 2008

 

 

 

 

 

 



Want to review or comment on this article?
Click here to login!


Need a FREE Reader Membership?
Click here for your Membership!


Popular Literary Fiction Articles
  1. Jane Austen and Blackadder
  2. Why I Write - An Author's Confession
  3. Creating Round Characters
  4. A Warm Late Spring Sunday
  5. Take my Hand, Daddy!
  6. My second novel, Emancipation, after the f
  7. Dallas
  8. To Judge A Book By Its Cover (from Hold Yo
  9. Excerpt from They All Gone
  10. A Mystical Journey (from Hold Your Light)

When Horses Had Wings by Diana Estill

A young mother tries to escape her rural Texas environment and her violent, garbage-collecting husband...  
BookAds by Silver, Gold and Platinum Members

The Comb in the Urinal and Other Perplexities of Life by Thomas Neviaser

"The Comb in the Urinal" is sixteen short stories recounting scenarios about inanimate objects that I have come upon in my travels and what human circumstances occurred to leave th..  
BookAds by Silver, Gold and Platinum Members

Authors alphabetically: A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z

Featured Authors | New to AuthorsDen? | Add AuthorsDen to your Site
Share AD with your friends | Need Help? | About us


Problem with this page?   Report it to AuthorsDen
© AuthorsDen, Inc. All rights reserved.