På Alfred Nobels fødselsdag 10. desember 2003 er det 102 år siden nobelprisen i litteratur ble utdelt for aller første gang. 100 forfattere har i løpet av denne tiden blitt kåret til vinnere av verdens mest prestisjetunge litteraturpris. I år er det John Maxwell Coetzee fra Sør-Afrika, som er invitert til Stockholm for å motta sin gullmedalje fra  kongens hånd. I tillegg til æren og sjekken kan prisvinneren glede seg over kjempestore opplag, nye oversettelser i mange land og en sikker plass på litteraturhistoriens stjernehimmel. Nok en gang har nobelkomiteen i Stockholm, gjennom sin anbefaling til Svenska Akademien, kronet en forfatter og forkynt for all verden hvem som er funnet verdig til å innskrives i manntallet.

            10. desember 2003 er det også 75 år siden Sigrid Undset var hedersgjest i  Koncerthusets store sal og skred ”i en mörkt guldfärgad klänning nedför podiets trappa fram til hans majestät för att mottaga sitt pris.” Journalisten i Dagens Nyheter bemerker i sin reportasje at ”hon niger en moderat hovnigning, ty den tid är förbi, när Bernadotterna voro landsfäder i Oslo.” Applausen for Sigrid Undset var påfallende lang og varm, men prisvinneren var avmålt overfor vertskapet - og de overfor henne. Kongen avsto fra festbanketten på Grand Hotel om kvelden og overlot til kronprinsen å konversere forfatterinnen ved taffelet.

            Sigrid Undset hadde grunn til å være reservert. Hun hadde blitt sterkt kritisert ved tidligere nomineringer, og også i 1928, da hun var nominert for femte gang, satt tildelingen langt inne. Sansynligvis hadde hun hørt nyss om de hissige diskusjonene som hadde foregått internt i Nobelkomiteen i ukene før de avga sin innstilling. Protokollene ble riktignok klausulert for 50 år og har forblitt hemmelig i ytterligere 50, men ”de aderton” i Akademien klarte neppe å legge fullstendig lokk på ryktene. Mest dramatisk hadde debatten om Maxim Gorkijs kandidatur vært, denne bolsjevikenes yndlingsforfatter som hadde skrevet så rystende åpent om de utstøtte på bunnen av det russiske samfunnet. Professor Henrik Schück, rektor ved universitetet i Uppsala og det dominerende medlem i nobelkomiteen på denne tiden, insisterte på å legge ved en egen protokolltilførsel. Her skriver han, at riktignok har Sigrid Undset oppnådd en hastig popularitet, men ”verklig poesi har jag hos henne icke funnit, och jag vågar tro, att hennes romaner innom kort tid komma att sakna läsare.”

Innstillingen fra komiteen ble, på tross av professor Schücks innvendinger, tre stemmer til Sigrid Undset, to til Maxim Gorkij og én til Thomas Mann. Da ”de aderton” i Svenska Akademien skulle foreta den endelige avgjørelsen, ble Gorkijs kandidatur trukket, og Sigrid Undset fikk prisen ”förnämligast för hennes mäktiga skildringar ur nordens medeltida liv.”

            Enda mer interessant enn drakampen i 1928 er protokollene for 1922, da Sigrid Undset for første gang ble foreslått til Nobelprisen. Komiteen var imponert over ”formens stränghet och säkerhet” i debutromanen Fru Marta Oulie og mente at forfatterinnen viste sin ”sällsynt rika och levande fantasi” i trilogien om Kristin Lavransdatter. Problemet var at hun skrev for mye kvinnelitteratur. Dette ordet ble naturligvis ikke brukt, men meningen var klar: ”Med all beundran för hennes outtröttliga och rika skildringskonst, kan åtminstone en man icke gärna undgå att tröttas av de stormiga och invecklade kvinnoöden,” skrev herrene i komiteen, og tilføyde:”Man skulle utan saknad avstå från en hel del intimitet i skildringen.” Dessuten syntes de det var skuffende ”när man märker, hur litet kvinnorna redan då, på trettonhundratalet, lärt av livet.” Noen år senere kom de to bøkene om Olav Audunssøn, og da kunne i hvert fall ingen lenger beskylde Sigrid Undset for å skrive ”bare” kvinnelitteratur, for i disse gedigne romanene, selve nordveggen i forfatterskapet, imponerte hun stort med sin skildring av en manns psyke og erfaringer.

            Gjennom hele sin historie har Svenska Akademien diskutert ulike kriterier for tildelingen av nobelprisen i litteratur. Først var det kravet om en ”idealisk rigtning” som voldte hodebry, et krav Bjørnstjerne Bjørnson fyllte med hele sin pondus. Hans diktning hadde stilt seg i de ”rena och upphöjda idéers tjänst”, ifølge protokollene fra tildelingen i 1903. Verre var det med Knut Hamsun; han kom så vidt gjennom nåløyet med Markens grøde i 1920.  Etter hvert søkte man de banebrytende forfatterne og ga prisen til foregangsmenn som T.S.Eliot og William Faulkner. Man var naturligvis stadig opptatt av den politiske integriteten, men ga likevel prisen til Winston Chrurchill og Alexander Solsjenitsyn -. Etterhvert tilstrebet Akademien en mer global spredning og utropte vinnere som Wole Soyinka fra Nigeria og Kenzaburo Oe fra Japan.

På 1970-tallet kom det inn en ny tanke, nemlig at prisen skulle kunne benyttes til å løfte fram i lyset ”de okända mästarna”. Denne doktrinen gjelder tydeligvis fremdeles. ”Kertesz? Never heard about him!” sa litteraturredaktøren i Washington Post da fjorårets vinner ble kåret. ”Gao Xingjian – hvem er det?” spurte Terje Stemland i Aftenposten året før. Gao var det nesten bare Göran Malmqvist, en av ”de aderton”,  som kjente til, men han hadde faktisk oversatt denne kinesiske forfatteren til svensk selv -.

            Det eneste Svenska Akademien har stått fast ved gjennom skiftende tider, er sin  systematiske diskriminering av kvinnelige forfattere. Selv ikke den store bølgen av kvinnelitteratur som vokste fram på 1970- og 80-tallet fikk de med seg, til tross for at den brakte et helt nytt perspektiv inn i skjønnlitteraturen. Noen av årsakene er lett å få øye på. For det første er det slik at nobelkomiteen, som består av tre til fem medlemmer fra Akademien, til alle tider har bestått av en kompakt majoritet av menn; antallet kvinnelige medlemmer i løpet av hundre år kan telles på én hånd. For tiden består den av fem menn, ledet av Horace Engdahl, og det er disse som innstiller kandidater til prisen. I selve Akademien, som har det siste ordet i sakens anledning, er det bare tre kvinner. At menn og kvinner leser med forskjellige briller og bruker forskjellige målestokker når de bedømmer litteratur, er noe enhver bokhandelmedhjelper og bibliotekar vet. Men i Stockholm later man fremdeles til å tro at ”mannelitteratur” er det samme som ”allmenn litteratur”.

For det andre sitter alle i Akademien på livstid, og det betyr at gjennomsnittsalderen er meget høy. De er forresten ikke lenger så mange som ”aderton” i praksis. Kerstin Ekman meldte seg ut i protest under Rushdie-saken, og andre er blitt for skrøpelige til å være aktive. For tiden er det bare fire av medlemmene som er under 70 år. Til sammenligning er den norske nobelkomiteen, den som velger vinnerne av fredsprisen, både mer balansert og atskillig yngre. Den består av tre menn og tre kvinner (når man inkluderer direktøren som er komiteens faste sekretær), og ingen av disse er over 70 år. Medlemmene er valgt for seks år, og dermed er man sikret mot at enkeltpersoner kan dominere komiteens arbeid gjennom flere tiår, slik tilfellet har vært i Sverige.

Eldre menn kan være glimrende litteraturkjennere, og rutinerte veteraner kan være strålende jurymedlemmer. Poenget er at den gruppen som forvalter verdens mest prestisjefyllte litteraturpris bør være bredere sammensatt enn tilfellet er i dag. Man kan jo tenke seg hvordan listen av prisvinnere ville sett ut dersom juryen gjennom 102 år utelukkende hadde bestått av kvinner under 30! Skjønt da hadde vi kanskje hatt navn som Edith Södergran, Virginia Wolf, Simone de Beauvoir, Marguerite Duras og Doris Lessing blant vinnerne - og mange andre ukjente kvinnelige mestere som vi har blitt snytt for å bli kjent med i årenes løp.

”Kunstopplevelse er gjenkjennelse av jeg’et” sa Synnøve Anker Aurdal en gang. Som ung reiste hun fra Lillehammer til Stockholm i følge med Sigrid Undset, forfatteren som var den tredje kvinnen i verden som fikk nobelprisen i litteratur. Alt i alt har Svenska Akademien siden 1901 gjenkjent store kunstopplevelser hos bare 9 kvinnelige forfattere! Det er en lite nobel historie! Kjære Horace Engdahl: et kvinnenavn eller to i de nærmeste årene vil ikke være nok til å rette opp denne skjevheten. Det må gjøres noe radikalt med selve systemet for tildelingen av nobelprisen i litteratur, og nå - etter 100 kåringer – burde Svenska Akademien selv ta affære.

Kronikk i Dagbladet, 10.desember 2003
http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/pdf.php?pa=A&d=2003-12-10&p=50&read=1