Kjærlighetens Røtter

Jeg trodde det var styrke,

Å bli værende i en storm,

Men nå vet jeg at kjærlighet også finnes,

I det som er tomt for form.

For kjærlighet som er ekte,

Beveger seg, for den er klar,

Den trenger ikke jage,

Men blir der den hører svar.

Jeg har sluttet å kjempe,

Men retter ryggen og står,

Jeg gir nå slipp,

Der hjertet ikke når.

For han som virkelig elsker,

Han kommer for å bli,

Med varme og intensjon,

Om to som kan bli et vi.

For kjærlighet, når den er moden,

Står i sannhet, ikke spill,

Den bærer tro og ro,

Så du slipper å gå deg vill.

Om jeg bare får litt trygghet,

Til å føle fritt og være,

Så skal jeg stå så stødig,

Med en rot som virkelig kan bære.

For jeg vet det krever styrke,

Å bygge et fundament og en bro,

Det må gjøres i betryggende tålmod,

Og vannes med oppriktig tro.

Det må pløyes, og det må næres,

For at røtter skal få gro,

Og i sårbarhetens stillhet,

Må motet våkne hos to.

For ingen kan elske alene,

På bekostning av seg selv,

Det må vokse i begge hjerter,

Og renne like fritt som en elv. 

Cathrine Hottran 2025